frontier mission 08 - rapporterer

På onsdag hadde vi bønn og faste. Vi dro ut til vårt faste sted på en slette litt utenfor Isiolo. Fasten varte fra halv åtte om morgenen til tre på dagen. Ut på sletten hadde vi en stund der vi lyttet til om det var noe Gud hadde å si oss. Etterpå delte vi det som vi kjente Gud hadde talt til oss. Det var interessant å se hvordan Gud hadde talt det samme til flere personer.

I går var vi i landsbyen. Der delte vi oss inn i tre grupper. Kristian og Kjetil var og snakket med en vanningeniør. De diskuterte de problemene som hadde vært i forhold til den ødelagte vannpumpa og hvordan man kunne organisere seg bedre i reparasjonsarbeidet. Ole og Anne Elisabeth hadde undervisning om helse. Landsbyen  hadde på forhånd dannet en helsekomitè. Denne komiteen fortalte hva som var de sju største helseproblemene i landsbyen. Av de sju helseproblemene som ble listet opp, var Malaria det største problemet. Ole og Anne Elisabeth underviste deretter om årsaker til og konsekvenser av Malaria. Denne undervisningen var basert på undervisningen vi selv hadde fått på kurset vi deltok på i Nairobi.

Sammen med vår lokale evangelist hadde Edel og jeg oppfølgningsundervisning med de nyfrelste i landsbyen. Tema for undervisningen var bønn. Evangelisten tok seg av det meste av undervisningen, men både Edel og jeg bidro med litt hver. I tillegg var det med ei jente som jobber på misjonsstasjonen vår. Etter at evangelisten var ferdig med sin undervisning holdt hun en glimrende appell. Det var ganske tydelig at hun er en stor ressurs i Guds rike og kan komme til å spille en viktig rolle i landsbyen framover. På undervisningen hadde det møtt opp en kvinne som ennå ikke var frelst. Underveis begynte hun å stille spørsmål om treenigheten. Da hun fikk svar på de spørsmålene hun hadde, bestemte hun seg for å ta imot Jesus. Så det blir stadig nye frelste i landsbyen.

I dag hadde Anne Elisabeth og jeg et kort møte med den hovedansvarlige for utbyggingen av latriner. Vi diskuterte innkjøp av materiale til utbyggingen, hvor mye det ville koste, når latrinene ville være ferdige og i hvilken grad de lokale skulle delta i utbyggingen. For øvrig hadde Ole dåpsundervisning med to gutter. Anne Elisabeth  og Edel hadde undervisning med kvinne som skal døpe seg snart. Kvinnen som skal døpe seg var tidligere muslim, men ble frelst for fire uker siden. Vi har som mål å ha regelmessig dåpsundervisning framover med medlemmer av kirka her på stasjonen vår.

Ellers så er stemningen god her i leiren. Misjonærhumoren sitter løst. Og vi er veldig takknemlige for det vi har fått oppleve med Gud. Vi har store forventninger til at han vil fortsette sitt verk i landsbyen framover.

Forstander Bøe

Forstander Bøe og de nyfrelste

Det er morro å følge evangelisten Edel på tokt i Gambella’en. Den observante leser vil kanskje dra kjensel på mammaen og babyen på bildet…

En av landsbyens store ressurspersoner viser stolt fram latrinen han har gravd. Om litt blir det noe helt annet som fyller dette hullet…

Vi har hatt vår første natt igjen i Isiolo etter å ha vært en uke i Nairobi. Etter at vi var ferdige med CHE- kurset vi var med på i Nairobi, hadde vi fellesmøte på fredag. Vi har mye vi har lyst til å gjøre i Isiolo, men få uker å gjøre det på. Den tanken resulterte i et strategimøte om hvordan vi kunne gå fram i landsbyen når vi kom tilbake til Isiolo. Vi ønsket å være forberedte og effektive i de siste 4 ukene i Isiolo, og det tror jeg vi har kommet langt på vei med etter dette møtet. I dag, tirsdag, formiddag hadde vi et nytt strategimøte med de lokale, der vi delte tanker om hvordan vi best mulig angriper alt som skal skje i landsbyen. Sammen har vi lagt en spennende slagplan, som høyst sannsynlig vil gi mye spennende lesestoff for deg som følger med Frontier Mision på tur.

Og planleggingen gav umiddelbare resultater. Dette er morsomt for leseren, enda morsommere for misjonæren, morsomst for landsbyen;
Etter strategimøtet dro vi rett ut til den muslimske landsbyen, og ble der til utover kvelden. Vi var godt organiserte, og samtlige visste hva man skulle gjøre. Ole og Anne Elisabeth hadde ansvar for evangelisering. Etter at mange mennesker hadde blitt frelst i landsbyen på slutten av vår forrige periode i Isiolo, var vi spente på om dette ville fortsette. Og vi ble ikke skuffet; i kveld ble 18 mennesker frelst. I tillegg ble to helbredet (se bilde). Innhøstningen i landsbyen fortsetter med andre ord for fullt.

Edel og undertegnede fikk i oppgave å samle de som hadde blitt frelst sist. De var ingen vanskelig oppgave. Når bilen rullet inn i landsbyen, satt så og si samtlige å ventet der vi pleier å stoppe. De kunne nesten ikke vente på at vi satte i gang. For en opplevelse! Sammen med den lokale Borana evangelisten (som forøvrig er et stort bønnesvar) underviste vi dem, og det var evangelisten som stod for det meste av undervisninga. Han hadde forberedt seg godt på forhånd, og undervisninga var veldig god. Undervisningen handlet om hvordan man lever det nye kristne livet.
Vi var også og så hvordan det gikk med utbyggingen av latrinene. Det hadde godt veldig framover siden sist, og det var tydelig at de hadde lagt ned mye arbeid i utgravingen.

Kjetil og Kristian dro sammen med Habiba for å avtale et kommende møte med de eldste (lederne) i landsbyen. Vi hadde som mål å få til et møte med dem i løpet av denne uken. Vi fikk det til i dag. Samtlige dukket opp, og vi satt oss under et tre og begynte kartleggingen. Igjennom strategimøtene har det åpenbart seg et stort behov for å kartlegge landsbyen ordentlig før vi gjør så mye mer. I dag fikk vi kartlagt landsbyen, og vel så det. Komiteene ble kartlagt, ledere og ressurspersoner det samme. Tidspunkt for kommende møter og undervisning frem til søndag ble satt. Når vi hadde planlagt litt for mye i utviklingsspørsmålene, og enda ikke kommet helt inn på de åndelige spørsmålene tok en ivrig og utålmodig landsbysekretæren til orde, og sa: ”Kjære venner.. Det verste i livet er tross alt ikke å ha dårlig helse, heller ikke å mangle utdannelse. Dere skal vite at det verste et menneske kan oppleve i livet er å tilbe en Gud, man ikke vet hvem er.”

Det var godt å avslutte et allerede strålende møtet, med Guds Ord til landsbyens eldste. Kristian åpnet Bibelen og leste Paulus sine ord til folkene i Aten som var i samme situasjon, å tilba en ukjent Gud;
Atenske menn. Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med innskriften; ”For en ukjent gud”. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. (Apg 17:23)

Dette er intet annet enn Guds Nåde i praksis.

1. Nyfrelst, helbredet og holder misjonæren i hånda. Frontiermission.wordpress.com spør om det kan bli bedre?

2. Mammaen er nyfrelst og babyen har fått livet tilbake. Selv en stor, svart kobraslange kunne ikke ødelegge når Jesus entrer en by. Vi fortsetter å rope ”Hosianna”, og proklamerer at Lyset er sterkere enn mørker. (Amen og Halleluja?)

3. Landsbyens eldste og en ung misjonær i samtale om landsbyens fremtid.

Mens vi stod og vitnet om Jesus i den nevnte landsbyen, Gambela, ble en liten baby bit av en SVÆR kobraslange. Bildet er i sekundene etter angrepet.. Symbolikken rundt det var ikke til å ta feil av. Vitnesbyrdene ble avsluttet, og vi satt oss inn i bilen og tok fatt på den 30min lange kjøreturen til sykehuset. Babyen klarte seg mot flere odds (og utrolig nok, skal vi tro den lokale doktoren), lyset er sterkere enn mørket, og det som virket å skulle være en distraksjon er nå blitt enda en døråpner for Gud i Gambela’en. Å redde liv, og å bringe en frisk baby tilbake til landsbyen går ikke upåaktet hen. Vi peker på Jesus, og evangeliet har fått nok en åpen dør…

På den lokale helsestasjonen. Moren sitter og vokter over babyen som har fått livet tilbake. Giften fra kjempeslangen (like lang som en dør og feit som en cola halvliterflaske) ble behandlet akkurat i tide… Den lille babyen hadde ikke oddsen på sin side, men hun hadde Jesus. Det holder…

Sånn ser det ut når en unådd landsby møtes under et tre til søndagsmøte for første gang i historien. Det var bl.a første gang de hørte lovsang. De visste ikke hvordan de skulle reagere. Noen lo, noen måpte, noen klappet med, noen skjønte ikke hva som skjedde og de fleste begynte å synge med når de fikk forklart og forsto hva som skjedde… En veldig spesiell opplevelse!

Dette er doforholdene på basen vår i Isiolo…

Dusjen vår… Ikke mye vanntilførsel. Med vaskebalje og en kopp er allikevel mye løst…

Kveldsidyll på basen

Litt annerledes jordbruk…

Ole og Edel har det veldig fint på besøk i Gambela

Ole O er klar som et påskeegg til å ta fatt på misjonærlivet… Som du ser av bildet skal man lete lenge etter en kjekkere misjonær på de afrikanske veiene… (bilen står til informasjon stille)

Dåp

2 medlemmer fra Boranafelleskapet døpte seg sist uke. Etter dåpsundervising tidligere samme uke fikk vi være med å fullbyrde den store dagen. Hårene reiste seg på ryggen da de i sin glede over å ha døpt seg sang lovsanger og ropte ut “Now I am a real Christian!”…

Det er rett og slett fantastisk å få være med på laget når Gud brilijerer i Afrika… Og det er bare nåde.

Nå går vi inn i 5 kjempespennende uker i Isiolo, Kenya, før vi setter oss på flyet tilbake til Norge..

Følg med!

Nå har vi rukket å være fem dager i Nairobi etter at vi kom tilbake fra Isiolo. Tror alle ser med forventning fram til neste periode i Isiolo, siden det var såpass mye som skjedde da vi var der sist. Vi drar dit på mandag igjen og blir der en måned. Siste uka i Isiolo blir det kampanjeuke, rettet mot Burana-folket.

På søndag var Erna, Ole, Anne Elisabeth og jeg på en søndagsgudstjeneste i en kirke her i byen. Etterpå ble vi invitert på lunch hjemme hos pastorfamilien. Vi var der til langt ut på ettermiddagen, og vi ble godt kjent med familien. Kenyanere er veldig hyggelige og gjestfrie folk, og denne familien var ikke noe unntak. Til slutt måtte vi nesten overtale dem til å kunne dra vår vei igjen.

Samme ettermiddag fikk vi en melding fra Kristian, som fremdeles var i Isiolo. Sammen med de lokale praksisveilederne i Isiolo hadde han vært og besøkt landsbyen. Mens de var der og forkynte for landsbybeboerne, hadde det kommet slange og bitt ei tre år gammel jente. Jenta ble lagt inn på sykehus, og tilstanden var alvorlig. Men hun har nå blitt bedre og ser ut til å overleve slangebittet. Vi tror det var et resultat av at Gud svarte på bønn, for vi bad mye over dette etter at Kristian sendte oss denne nyheten. Bønn virker!

Denne uka har vi vært på et kurs i Nairobi som handler om evangelisering og bistand. Hensikten med dette kurset har vært å få mer kunnskap om hvordan vi skal gå fram i den omtalte landsbyen framover. At vi skal få mer konkrete ideer og strategier. Det har vært forskjellig fokus i løpet av de ulike undervisningsdagene. Noen dager har det blitt lagt vekt på den åndelige delen, mens andre dager har vært mer praktisk rettet. Kurset har vært glimrende og til stor nytte for oss før neste periode i Isiolo.

På slutten av forrige helg hersket det full malaria-forvirring i leiren vår. Det var nemlig noen i teamet som hadde følt seg litt slappe og syke. De ble så sendt til et sykehus i Isiolo, der de testet positivt på malaria. Dermed var det igjen tre av oss som ikke hadde hatt noen symptomer eller tegn til sykdom. For sikkerhets skyld ble det bestemt at også vi skulle til sykehuset for å bli testet. Og samtlige av oss testet positivt. De som tok testen på oss begrunnet resultatet med at vi kunne ha malaria i blodet selv om vi ikke kjente oss syke, og at det kunne slå ut om to uker. Etterpå hadde de fleste i gruppa likevel en sterk følelse av at det var ugler i mosen (og sannelig min hatt, ugler i mosen var det). Så vi bestemte oss for at noen av oss skulle ta en ny test på et annet sykehus, som vi hadde mer tiltro til.

Så dagen etterpå ble Ole og jeg sendt til dette sykehuset for at vi skulle teste oss på nytt. Og ikke overraskende testet vi negativt denne gangen. Testene våre var representative for de andre i gruppa. Så dermed var det klart at vi ikke var malaria-syke allikevel. Og vi sparte oss for mye unødvendig medisinering. Det første sykehuset vi var på gav oss nemlig en omfattende medisinkur, der vi skulle ta ikke mindre enn seks tabletter første dagen.

På tirsdag var det idrett med ungdommer som stod på programmet. Kristian og jeg ble med noen lokale ungdommer på fotballtrening. Det var artig å få brynt seg på lærkula igjen. Dette var min andre fotballøkt på ti måneder, og jeg hadde ikke akkurat kondisjon som en afrikansk langdistanseløper. Men det må også sies at det tekniske nivået hos de andre ungdommene ikke var på topp. Så både jeg og Kristian hang definitivt med i svingene.

Vi besøkte landsbyen på onsdag. Vi var der for å se hvor langt de hadde kommet i arbeidet med å grave ut toaletter. De hadde kommet et stykke på vei. Men noen av spadene hadde blitt ødelagt fordi de hadde truffet noen store steiner under gravingen. Men innbyggerne forsikret oss om at de ville fullføre arbeidet hvis de fikk litt tid på seg.

Også i går dro vi til landsbyen, og det ble en tur vi ikke kommer til å glemme med det første. Vi hadde dør-til-dør-evangelisering og gikk rundt til forskjellige hus for å vitne om Jesus. Til sammen talte vi 26 personer som ble kristne. Men antagelig var tallet enda høyere. De voksne som hadde villet bli frelst kom nemlig og skrev seg opp på en liste. Men under frelsesbønnen var det også mange barn som satt der og bad. Og Jesus var vel soleklar på at himmelriket hører barna til…? Dette var uten tvil en stor dag og et gjennombrudd for denne landsbyen. Utenom selve evangeliseringen så var Ole og Kristian og snakket med en vanningeniør i området, som skulle få i stand en vannpumpe til landsbyen.

Nå er alle sammen i Nairobi, untatt Kristian, som blir i Isiolo fram til mandag. Vi blir i Nairobi fram til neste mandag. Etter det kommer vi til å dra tilbake til Isiolo. Det blir altså ikke noe lengre opphold i Wajir, men bare noen korte turer dit for de som vil bli med på det. De som hadde blitt frelst i landsbyen i går uttrykte et sterkt ønske om at vi skulle komme tilbake og gi de grunnleggende kristen undervisning. Så vi kan ikke bare stikke ifra de nå. Vi takker Gud for gårsdagen og det som vi fikk være vitne til da. Det som skjedde var veldig spesielt, og vi blir ikke forundret om enda flere der tar imot Jesus i tiden framover.

Hjertelig hilsen Forstander Bøe

De siste dagene har vi, av flere grunner, ikke hatt så mye program. Vi har bl.a hatt noen fridager der vi har kunnet ta det med ro og hvile oss litt. Men noe har vi likevel gjort som det er verdt å skrive hjem om.

På søndag ledet vi gudstjenesten i kirka. Kristian ledet møtet. Ole holdt en kanonpreken om Romerne 8 - hvordan leve kristenlivet i praksis. Anne Elisabeth og Edel bidro med drama (”stolen” for de som kjenner til det). Jeg var med og ledet lovsangen, sammen med Anne-Elisabeth og ”gitarkamerat” Kristian. Et bra møte nådde sin topp på kransekaka da medlemmer i Burana-fellesskapet serverte etiopisk mat. De gjorde det for å samle inn penger til stoler. Resultatet ble tjue stoler, og de ble kjempefornøyde.

Etter Burana-møtet dro noen på teamet på en kort-tur til den muslimske landsbyen for å gi de spader og graveutstyr. Dette skal de bruke til å grave toaletter. Som et resultat av den fattigdommen og nøden som har vært i landsbyen, har de ikke hatt andre toaletter der enn nærmeste busk. Dette er ett av mange steg vi gjør for å hjelpe landsbybeboerne. Orden på avføring vil bl.a resultere i bedre helse for befolkningen der. Det må selvfølgelig understrekes at vi ikke kan hjelpe landsbyen med alle behovene de kommer med. Men vi vil strekke oss for å bidra med alt det vi kan. For det vi gjør nytter, og det utgjør en forskjell i livene til folkene som bor der. Så overlates de behovene som er utenfor vår rekkevidde til andre.

I går hadde Kristian og Ole dåpsundervisning med to gutter som går i kirka på stasjonen vår. Dette var en del av forberedelsene til (etter planen) torsdag, da disse guttene skal døpe seg. Ellers har det som sagt ikke vært all verden med opplegg de siste dagene. Men i dag er det på´n igjen, med hønseslakting og dør-til-dør-evangelisering her i Isiolo. Forhåpentligvis vil det sistnevnte gi oss gode anledninger til å vitne og ha gode samtaler med folk.

Det er verdt å nevne at vi nærmer oss slutten på den første, men høyst sannsynlig ikke siste, perioden i Isiolo. Fredag setter vi kursen for Nairobi igjen. Vi sitter igjen med mange, mange inntrykk og spennende opplevelser. Dette er Guds nåde i praksis. Det vi har fått oppleve har ikke noe å gjøre med våre ferdigheter eller talenter. I sin godhet tar Gud oss videre med på reise inn i det verket han gjør. Og vi kjenner oss privilegerte som får lov til å være med på reisen, og også bli betrodd så mange viktige oppgaver i Hans Rike på jord.

Vi har det bra i Kenya!

Hjertelig hilsen til alle lesere fra
Forstander Bøe

Om bildene: Det er mye som dreier seg om landsbyen om dagen. Bildeserien i dag kunne ikke være noe unntak. Ved siden av Frontier Missions innleide skjønnhetsalibi, Dan, er resten av bildene fra den nevnte landsbyen..

Bilde 1; Dette er et av to identiske skolebygg som huser rundt 150 elever i landsbyen. Selv et utrent øye vil se at det gir rom for en plassproblem-definisjon.
Bilde 2; Slik kan det se ut når en familie skal presentere hjemmet sitt for oss. Når dette skal huse både 4 og 5 og 6 og 7 mennesker, kan vi igjen snakke om plassproblemer. Det interessante er at de ikke gjør det…

Bilde 3; Sånn ser det ut rett før vi ruller i gang Jesusfilm på lerretet. Når mørket har lagt seg i landsbyen, dukker Lyset opp med Jesusfilmen. Bedre symbolikk blir det ikke…

Bilde 4; Dan Gjervoldstad er, som nevnt, skjønnhetsalibiet til Frontier-gjengen på tur. Her poserer han mer enn gjerne ved siden av Frontier-bilen som brukes når vi farter rundt på Afrikas Horn. Og skjønnhetsalibiet er gladelig vår privatsjåfør på Afrikas humpete veier…

I den muslimske landsbyen som jeg skrev om i mitt forrige blogginnlegg, skjer det spennende ting for tiden. Under vårt besøk til landsbyen for to dager siden gikk vi rundt og samtalte med folk og evangeliserte. Det resulterte i at en kvinne tok imot Jesus. Flere andre sa at de ville ta imot det kristne budskapet hvis de fikk litt mer tid på seg til å tenke over det, og bli mer kjent med budskapet. Hele landsbyen virker veldig åpen for evangeliet, og det ser ut som det er en stor dør som Gud har åpnet for oss. I går, fredag, var vi to ganger i landsbyen. Under det siste besøket viste vi igjen Jesus-film, nå i den andre delen av landsbyen. Mange gav positiv respons i etterkant av filmen og sa at de ville lære mer. Det viser seg at folkene vi møter er genuint interesserte i De Gode Nyheter vi kommer med. Vi møter minimalt med kverulering eller meningsløse diskusjoner. Det er åpenbart at de virkelig vil forstå dette.

Landsbyen har enorme behov, og fattigdommen holder kvelertak på det meste av utvikling. De vil ha vår hjelp til å komme seg ut av fattigdomsproblemene. Vi har sagt at vi er villige til å hjelpe dem. Først og fremst sier vi at vi tror den aller beste hjelpen er å få Jesus inn i blodet til landsbyen. Når det er sagt tar vi behovene de kommer med veldig på alvor. Blant annet har de så og si ingen tilgang på rent vann, de har laaaangt ifra nok klasserom til å huse alle skoleelevene, det er mange foreldreløse barn som sover under tilfeldige trær og det er et totalfravær av medisinsk veiledning/hjelp. I tillegg trenger de masse av veiledning. De trenger hjelp til familieplanlegging. Mange får nemlig langt flere barn enn de har råd og kapasitet til å ta vare på. De trenger veiledning om å skape arbeid, om hvordan bli kvitt avføring, om enkle grep som kan gjøres for å bedre helse. De presiserer også til stadighet at de trenger et kirkebygg og noen til å undervise dem om Jesus!
Vi har de siste dagene planlagt hvordan vi kan bistå dem der de har behov for det. I løpet av vårt første besøk til landsbyen i dag tok vi det første steget og delte ut klær til alle innbyggerne. I dag, lørdag, skal vi ut å veilede dem på hvordan man mest hensiktsmessig bygger utedoer som kan ta imot støyten fra de 150 husholdningene i landsbyen. Nå har vi en gedigen mulighet til å hjelpe innbyggerne praktisk, samtidig som vi kan forkynne evangeliet for dem. Dette er utrolig stort å være med på, og vi kjenner oss privilegerte som får stå midt oppe i dette.

Avslutningsvis. Malariaen har slått ned i gruppa som lyn fra klar himmel. Halvparten er dårlige, og de resterende går på anti- malariakur for å drepe det som allerede er i blodet. Vi oppfordrer dere som leser bloggen til å be for oss. Be om at Gud skal beskytte hver enkelt på gruppa. Be generelt for alt spennende som Gud gjør i, og rundt, Frontier Mission. Og, ikke minst, be for det som skal skje i den nevnte landsbyen. At flere der skal bli frelst, at vi handler med Guds visdom i møte med de enorme behovene, at Gud skal helbrede syke og at de skal få den hjelp og støtte som de trenger og fortjener.

De sier selv at de kjenner seg alene, forlatt av myndighetene. Vi tenker de har fått besøk av Èn som aldri vil forlate or forsake you. Vi sier at mens mennesker svikter, så svikter aldri den Sanne Gud!

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og ham med meg. (Åp 3:20)

Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: ”Skynd deg ned! For i dag vil jeg ta inn hos deg!” Han skyndte seg da ned og tok imot Ham med glede. (Luk. 19:5-6)

Hilsen Forstander Bøe

Til tider kaotiske tilstander under utdeling av klær i den nevnte landsbyen…

Anne-Elisabeth i fint utdelingsdriv…

Forstander Bøe er her lettere grepet av stundens alvor sekunder før møtet med Malaria-testen…

Bilde 1: Hanen har snart kaklet for siste gang.

Så var dagen endelig kommet fram til at vi skulle få høns til middag. Noen syntes det var litt trist at hønseflokken skulle reduseres fra 5 til 2, mens andre syntes det var på tide.

Bilde 2: Hardt og brutalt. Mentor passer på så alt går rett for seg

Storbonde Kristian og Mentor Erna stod for slaktinga. Det ble en utmerket hønsemiddag.

Bilde 3: Tydelig fornøyd Storbonde Kristian

På lørdag besøkte vi en muslimsk landsby som ligger ca. 20 minutters kjøring fra Isiolo. Det var den samme landsbyen der vi hadde vært og vist Jesus-film. Folkene i landsbyen var utrolig åpne og vennlige, selv om vi var kristne. Landsbyen hadde store problemer med fattigdom, og de ville ha vår hjelp på flere forskjellige områder. Vi sa til dem at vi ville diskutere og tenke over hvordan vi best kunne støtte dem. Etter planen skal vi tilbake til den samme landsbyen i dag for å evangelisere. Det er utrolig spennende å se at Gud her er i ferd med å åpne en dør for oss, og også kanskje Frontier-arbeidet videre. Det blir m.a.o ikke siste gang du vil høre nyheter fra denne lille, kjempespennende landsbyen.

I går hørte vi vitnesbyrdet til en tidligere muslim som nå er kristen. Han hadde blitt kristen etter at Jesus hadde åpenbart seg for ham. Han fortalte både om dette synet og om hvordan Gud hadde hjulpet ham til å flytte fra der han bodde til Isiolo. Flere ganger hadde han blitt truet på livet, men Gud hadde vært der og beskyttet ham. Det er påfallende mange muslimer som blir kristne etter først å ha fått åpenbaringer av Jesus i drømmer og syner.

Ellers så har Erna hatt noen sykehusbesøk de siste dagene. Der har hun fått noen sprøyter mot Malaria-sykdommen hun har hatt en god stund. Heldigvis så virker det nå som om hun er på bedringens vei.

Vi har det generelt veldig bra, vi er ved godt mot og er alle utrolig takknemlige for all forbønn vi får fra Norge. Vi kjenner oss båret frem, og det er liten tvil om hva som er grunnen…

- I hjørnet; Forstander Bøe

Hva Kristian pønsker på med denne hanen, får du vite imorgen…