frontier mission 08 - rapporterer

På slutten av forrige helg hersket det full malaria-forvirring i leiren vår. Det var nemlig noen i teamet som hadde følt seg litt slappe og syke. De ble så sendt til et sykehus i Isiolo, der de testet positivt på malaria. Dermed var det igjen tre av oss som ikke hadde hatt noen symptomer eller tegn til sykdom. For sikkerhets skyld ble det bestemt at også vi skulle til sykehuset for å bli testet. Og samtlige av oss testet positivt. De som tok testen på oss begrunnet resultatet med at vi kunne ha malaria i blodet selv om vi ikke kjente oss syke, og at det kunne slå ut om to uker. Etterpå hadde de fleste i gruppa likevel en sterk følelse av at det var ugler i mosen (og sannelig min hatt, ugler i mosen var det). Så vi bestemte oss for at noen av oss skulle ta en ny test på et annet sykehus, som vi hadde mer tiltro til.

Så dagen etterpå ble Ole og jeg sendt til dette sykehuset for at vi skulle teste oss på nytt. Og ikke overraskende testet vi negativt denne gangen. Testene våre var representative for de andre i gruppa. Så dermed var det klart at vi ikke var malaria-syke allikevel. Og vi sparte oss for mye unødvendig medisinering. Det første sykehuset vi var på gav oss nemlig en omfattende medisinkur, der vi skulle ta ikke mindre enn seks tabletter første dagen.

På tirsdag var det idrett med ungdommer som stod på programmet. Kristian og jeg ble med noen lokale ungdommer på fotballtrening. Det var artig å få brynt seg på lærkula igjen. Dette var min andre fotballøkt på ti måneder, og jeg hadde ikke akkurat kondisjon som en afrikansk langdistanseløper. Men det må også sies at det tekniske nivået hos de andre ungdommene ikke var på topp. Så både jeg og Kristian hang definitivt med i svingene.

Vi besøkte landsbyen på onsdag. Vi var der for å se hvor langt de hadde kommet i arbeidet med å grave ut toaletter. De hadde kommet et stykke på vei. Men noen av spadene hadde blitt ødelagt fordi de hadde truffet noen store steiner under gravingen. Men innbyggerne forsikret oss om at de ville fullføre arbeidet hvis de fikk litt tid på seg.

Også i går dro vi til landsbyen, og det ble en tur vi ikke kommer til å glemme med det første. Vi hadde dør-til-dør-evangelisering og gikk rundt til forskjellige hus for å vitne om Jesus. Til sammen talte vi 26 personer som ble kristne. Men antagelig var tallet enda høyere. De voksne som hadde villet bli frelst kom nemlig og skrev seg opp på en liste. Men under frelsesbønnen var det også mange barn som satt der og bad. Og Jesus var vel soleklar på at himmelriket hører barna til…? Dette var uten tvil en stor dag og et gjennombrudd for denne landsbyen. Utenom selve evangeliseringen så var Ole og Kristian og snakket med en vanningeniør i området, som skulle få i stand en vannpumpe til landsbyen.

Nå er alle sammen i Nairobi, untatt Kristian, som blir i Isiolo fram til mandag. Vi blir i Nairobi fram til neste mandag. Etter det kommer vi til å dra tilbake til Isiolo. Det blir altså ikke noe lengre opphold i Wajir, men bare noen korte turer dit for de som vil bli med på det. De som hadde blitt frelst i landsbyen i går uttrykte et sterkt ønske om at vi skulle komme tilbake og gi de grunnleggende kristen undervisning. Så vi kan ikke bare stikke ifra de nå. Vi takker Gud for gårsdagen og det som vi fikk være vitne til da. Det som skjedde var veldig spesielt, og vi blir ikke forundret om enda flere der tar imot Jesus i tiden framover.

Hjertelig hilsen Forstander Bøe